Dig a Pony av Julie Ebbing. Foto: Jon Gorospe

Dig a Pony av Julie Ebbing

På 3KT i Oslo stiller Julie Ebbing spørsmål om kunstnerens rolle i dagens samfunn – om marked, kunstneridentitet og ytringskår.  

I overlappende bruddstykker av tekst og bilde har Ebbing skapt et verk som tar i bruk både gulv og vegger i kulverten under Dokkveien. Dig a Pony ligger på grensen til Nasjonalmuseet, samtidig litt bortgjemt og vegg i vegg med landets største visningsarena og forvalter av vår felles kunst- og kulturarv. Ved å kombinere spontane uttrykksformer i overlapp med motiver vi kjenner fra kunsthistorien, skaper Ebbing her rom for samtale og kritikk rundt kutyme, smak, kunst og marked.  

Kanskje må vi lese graffiti-tags som “min galskap er min vare” og “tips for artists who want to sell” som pek mot en virkelighet mange kunstnere navigerer i? Hva vil det si å lage kunst? Og hva innebærer det å være kunstner i dag? 

Selvportrett som en “underdog”

Utenfor undergangen er Ebbings selvportrett som underverdenens trehodede vakthund, Cerberus. I Dig a Pony kan motivet samtidig også leses som et slags spill på den kvinnelige kunstneren som en “underdog”.  

I kulverten tar Ebbings underverden form som en høylytt polyfoni i graffiti og grafikk, som på grensen til Nasjonalmuseet også fremkaller en humoristisk og omstyrtende kraft. I både tekst og bilde trekker kunstneren veksel på mytologi, film, kunsthistorie og poesi for å si noe om kunstneryrket i dag. Og det er uklart om Nasjonalmuseet, slik det tegnes inn i Ebbings kunstprosjekt, skal forstås som himmel eller helvete? 

De ondes blomster

Et av de mest iøynefallende motivene er kanskje trykket Les fleurs du mal (De ondes blomster). Tittelen er hentet fra Charles Baudelaires diktsamling med samme navn, og i likhet med den franske dikteren er heller ikke Ebbing redd for å rokke ved konvensjoner og utforske brytningspunktet mellom skjønnhet og byens skyggesider. I et tidvis makabert virvar av kropper, dyr og lenker konfronteres betrakteren med spørsmål om makt og kjønn. Ved tydelige referanser til barokkens kvinnelige maler Artemisia Gentileschi og den homofile poeten og filmskaperen Pier Paolo Pasolini, problematiserer Ebbing også kunst og ytring i dag. 

Kunst og galskap

Et annet motiv som står sentralt i Ebbings feministiske bunker er kvinnelige helgener; krigerske kvinner fulle av mot, kløkt og agens. I kulverten flyter disse skikkelsene sammen med kamprop, dagboknotater og poesi, røft sprayet i fargesterk graffiti. Her befinner kunsten seg i grenseovergangene mellom det intime og det offentlige, galskap og poesi, innenfor og utenfor. Ebbing utnytter også fordommer og klisjer knyttet til kvinnelig hysteri og den gale kunstneren. “Min galskap er min vare” står det skrevet over endeveggen, og røde piler peker mot naboen som ligger vegg i vegg, Nasjonalmuseet.