Prat om den sosiale webben
12. november var jeg, på vegne av Kulturbyrået Mesén, invitert til å holde en presentasjon under fagdagen til lærerne på Westerdals School of Communication. Sammen med medieutvikler Øyvind Solstad fra NRK / NRKBeta og desksjef Jon Reidar Hammerfjeld fra Dagbladet.no, var jeg invitert til å snakke om faglige utfordringer og krav til kompetanse innen området web og nettsamfunn – nå og om 2-5 år. Ikke lite.
Under følger en løs gjengivelse av presentasjonen jeg holdt, med noen ekstra poeng, noen færre avsporinger og – ikke minst – linker!
Vi har ikke skrudd på kommentarer her på bloggen vår, men send meg gjerne spørsmål og si hei på Twitter, hvor jeg heter geirarne
Folk snakker sammen. Folk snakker om deg. Den sosiale webben gir muligheter til å lytte til og ikke minst delta i samtalen om deg. For oss i Kulturbyrået Mesén, som bl.a. lever av å lage nettsteder, er “deg” i denne sammenhengen, som oftest en stor eller liten organisasjon/bedrift. Først litt om oss og hva vi har gjort på nettet.
Kulturbyrået Mesén ble startet i 1999, med utgangspunkt i produksjon, prosjektledelse og rådgivning i skjæringspunktet mellom kultur og næring. Du kan lese mer om oss her Vi har i dag syv ansatte, hvorav to-tre arbeider med web – design og utvikling.
Ryggraden i webavdelingen vår er Johan Bakken (se bildet over! han jobber med hovedfokus på design) og undertegnede (med hovedfokus på programmering). Vi arbeider i bittesmå team, og knytter ofte til oss frilansere både innenfor design og kode, og/eller samarbeider med designfirmaer. Selv om vi har både store og små kunder, har prosjektene vi gjennomfører som oftest det til felles at det ferdige nettstedet skal driftes av en liten gruppe mennesker – ofte bare én person.
Jeg personlig (i 2001) og Kulturbyrået Mesén (i 2002) kom inn arbeidet med sosiale nettsteder gjennom Trafo.no, som er et nettsted for aktive, kunst/kulturinteresserte ungdommer. I 2001 var det ikke mye snakk om sosiale nettsteder, selv om det var det det faktisk var, og basert på erfaringer gjennom fire år og den generelle utviklingen på nettet, lagde vi den nåværende versjonen av nettstedet i 2005 (Ingen grunn til å legge skjul på at vi skulet mye til Flickr).
Et sosialt nettsted vi lanserte høsten 2007 var Kaskjer.no for Universitetet i Tromsø. Nettstedet har avgangselever i den videregående skolen som målgruppe, for å få de til å velge Tromsø som studiested. Kaskjer.no lar fremtidige studenter møte nåværende studenter og hverandre, for slik å kunne gi svar på spørsmål uit.no hverken kan eller ønske å svare på. Kaskjer.no går nå inn i sin andre sesong, med videreutvikling av tjenesten i 2009.
Etter at våre venner i Tank i Tromsø hadde laget den første versjonen, lagde vi versjon 2.0 av nettstedet Utvalgt.no for Forsvaret/Hæren i 2007. Sammen med innkallingen til førstegangstjenesten i Hæren, blir det sendt ut en innloggingskode til det lukkede nettstedet Utvalgt, hvor de kommende soldatene diskuterer med hverandre og får svar på alskens spørsmål, samtidig som de blir kjent med folk de snart skal treffe i virkeligheten. Nettstedet er en enorm suksess, hvor opp mot 90% av de inviterte logger seg inn, og hvor Hæren melder om merkbart bedre forberedte soldater når de kommer inn til tjeneste. Også her arbeider vi kontinuerlig med videreutvikling.
Jeg har valgt ut tre faglige utfordringer som vi møter på i vår hverdag. Den første handler om å oppdra kunden, men det er ingen grunn til å legge skjul på at dette også er utfordringer for oss selv…
En ting vi snakker mye med kundene våre om, er hvor forskjellig – som prosjekt – et nettsted er fra en trykksak. Et nettsted er en organisk ting som krever næring og som ikke alltid oppfører seg som man først trodde den skulle. Og des mer man involverer brukerne i nettstedet sitt, jo mer overdrar man eierskap til dem.
For mange organisasjoner og informasjonsavdelinger er det en stor overgang å gå fra å være leverandør av «den eneste sannhet», til i stedet å skulle legge til rette for at folk skal snakke sammen og hjelpe hverandre med sine erfaringer.
Jeg (og mange med meg) liker å snakke om et sosialt nettsted som et festlokale/utested, og redaksjonen som vertskapet. Et eksempel til etterfølgelse er hvordan folka bak kjempesuksessen Underskog kaller seg gartnere i stedet for f.eks. skogvoktere.
Øyvind fra NRK påpekte, i innlegget etter mitt, viktigheten av at vertsskapet deltar i samtalen og ikke forlater festen. For da skjer en av to ting: Enten går folk, eller så trasher noen lokalet.
Skal man kunne lytte til publikum, og ikke minst handle deretter, kan man ikke lage et stort, perfekt nettsted som bruker opp hele årets nettbudsjett, og hvor alle føringer er lagt for all fremtid. Man bør i stedet prøve å starte så fokusert som mulig, med kun de viktigste og mest unike funksjonene/tilbudene.
Når man så slipper nettstedet løs på verden, kan man se hvordan vanlige mennesker faktisk oppfører seg, og fra da av fokusere på å hjelpe de til å finne det interessante du har å tilby (hvilket tross alt er en forutsetning).
Det er etter lansering det hele starter. Det er en ny tanke for mange.
Når man inviterer folk til å snakke om seg, må man regne med at det blir påpekt feil. Da er det eneste alternativet å si tusen takk, erkjenne problemene og rette opp så fort man kan.
Dette gjelder ikke bare selve nettstedet (bildet over er fra utvalgt.no og feilen ble rettet!), men hele organisasjonens virksomhet.
Har man vilje til å spørre om folks mening, bør man også ha evne til å handle deretter, ellers er det ingen vits.
Frykten for å underordne seg andres merkevarer må ikke være større enn behovet for å være der folk er. Folk er på Facebook. Så vær på Facebook. Ungdommer er på Nettby. Så vær på Nettby. Folk vinner videoene sine på YouTube. Så legg ut videoene dine på YouTube.
Bildet viser Opplysningskontoret for brød og korn (en av kundene våre) på Facebook.
I motsetning til mange andre mediekanaler, gjør webben det veldig lett å få inn både kvantitative og kvalitative data. Utfordringen er ofte at det blir for mange datakilder, og at man kan se seg blind på både sterke kvalitative meninger og/eller tall for sidevisninger.
Men det viktige er å faktisk ha evne til å gjøre handling av dataene man samler inn.
På Change.gov ber Barack Obamas folk om hvor vi skal starte (med å endre USA). Tre spørsmål:
1) Hvordan får man noe fornuftig ut av en stor mengde sprikende, subjektive meninger?
2) Hvordan kan man gjøre om disse forslagene til faktisk politikk? (greier man ikke det, burde man latt være å spørre)
3) Hvordan viser man at man faktisk har gjort 1 og 2 og sammenhengen mellom de to?
Det samme gjelder kvantitative data. Skal man gjøre som Google og legge kvantitative data til grunn for alle beslutninger?
Hva gjør man om ulike data peker ulike veier? Facebook redesignet sommeren 2008, bl.a. for å kunne løse problemer med stadig mer masete applikasjoner og å kunne tilby medlemmene nye måter å kommunisere med hverandre på. Facebook visste de gjorde noe lurt, men millioner av medlemmer protesterte ved å melde seg inn i “I Hate the new Facebook”-grupper.
Jeg tror det er en hel del å lære av dette.
- Folk får et svært nært eieforhold til sine “områder” på nettet – man ser på sin egen profil som sin egen eiendom. Ingen ville likt det om huseieren hadde kommet og ommøblert stua en dag man var borte.
- Man kommer ikke unna å måtte ta faglig funderte beslutninger, selv om det er i utgangspunktet upopulære beslutninger.
Siste faglige utfordring handler om hvor vanskelig det er å finne gode webdesignere som virkelig forstår mediet. Bransjen er ung, men det har gått litt vel tregt å få frem nok flinke designere som skjønner hvor forskjellig webdesign er fra grafisk design. Nettbransjen trenger designere som elsker mulighetene i webmediet i stedet for å irritere seg over begrensingene.
Svært mange webdesignere rev seg i håret og visste ikke hva de skulle si i ca. 2006, da MySpace vokste voldsomt, og ble synonymt med “sosialt nettsted”. MySpace var stygt, tildels svært vanskelig å bruke og vanvittig populært. MySpace oser en fort&gæli-tilnærming til mediet. Webben er fort&gæli. Webben er veldig pragmatisk. Funker det, så funker det.
Er dette grunnen til at mange engasjerte formgivere fortsatt foretrekker å designe for papir? Er det mangelen på typografisk mangfold og kontroll? Eller det faktum at ingen skjermer er like, slik at fargekalibrering blir helt meningsløst?
DRIT I DET! WWW ER MYE GØYERE ENN PAPIR, OG TRENGER GODE DESIGNERE!
(MySpace er forresten mye ryddigere og penere nå enn det var i 2006, på grunn konkurranse fra det veldig ryddige Facebook)
Det er nesten umulig å si noe fornuftig om nettet om fem år. For fem år siden fantes ikke Gmail, GoogleMaps, Facebook, YouTube, Twitter og mange andre tjenester som utgjør selve ryggraden på webben i dag. Det er ingen grunn til å tro at tilsvarende ting vil skje også i de fem kommende årene.
Jeg forsøker meg allikevel på noen råd for de som vil lage noe bra for nettet i de kommende årene.
Grunnteknologiene bak nettet (HTML, CSS, JavaScript) har vært overraskende stabile de siste fem åra. Lærer du deg disse i dag, vil du høyst sannsynlig kunne bruke denne kunnskapen også om fem år.
Det som har endret seg mye er hvordan disse teknologiene har blitt brukt. Man kunne fint ha laget Twitter for fem år siden, men ingen gjorde det.
For å få med seg hvordan bruken av teknologiene kontinuerlig endrer seg er det bare én ting å gjøre: Delta på nettet selv.
De som kan tilby data LETT TILGJENGELIG vil ha suksess. Tilgjengelighet er viktigere enn lovgivning (folk laster ned ulovlig fordi det er enklere – ikke billigere – enn å kjøpe). Tilgjengelighet er viktigere enn teknisk kvalitet (folk ser spillefilmer på YouTube!). Tilgjengelighet bidrar til økt interesse (internett har bidratt til fremvekst av utallige sære interesser, f.eks. gamle vignetter for TV Norge).
Så: DEL data! DEL kunnskap!
Skal man ha suksess på nettet, må man ettstrebe å være best på én ting, heller enn å prøve å være passe god på fem ting. Finn den ene tingen du er best på, og fokuser så godt du kan. Fremfor å få til alt selv, supplér med andres tjenester – tjenester som er fokuserte på sine områder (eks. Flickr for bilder, YouTube for video).
(Det kan riktignok være greit å lage litt bredere nettsteder enn mitt eksempel over – skuddårsnettstedet isitleapyear.com)
Til sist: De som greier å delta i samtalen på nettet, greier å lytte til innspill, høste erfaringer og omsette disse til handlinger, de vil leve lenge og godt på nettet.
Resten vil vise seg.